Kan Liverpool med sommerens hittil største ”gratiskupp” ha funnet den utløsende faktoren for ny fremgang og gullkamp?
av Øivind Smestad
Det ble stilt kritiske spørsmål ved ansettelsen av Roy Hodgson. Var den aldrende Fulham-treneren virkelig mannen som kunne sette fart på den røde delen av Merseyside? Der satt man med eiere som ingen kan like eller respektere, og dessuten med en uvisshet om fremtiden for stjernespillere som Gerrard, Mascherano og Torres. Ville de forbli Anfield-helter, eller forsvinne?
Med Joe Coles ankomst som de rødes nye No. 10, ser det faktisk ut til at pendelen har svingt i positiv retning. Gerrard ser ut til å bli værende, og nå snakkes det heller om flere nye på vei inn og fornyet tro på reell medaljekamp.
Liverpools nyeste tilskudd får tankene mine til umiddelbart å fare et godt stykke bakover i tid.
Gjennom tiår med valfarting til og fra engelske ligaarenaer, er det to spillere som sitter klistret fast i minnet mitt på en helt spesiell måte. Jeg har sett Paul ”Gazza” Gascoigne spille juniorfinale, og merket meg ganske mange lovende unggutter med helt spesielle talenter, Emile Heskey blant dem.
Det er imidlertid to andre som jeg ønsker å trekke frem. To som aldri har spilt for ”min” klubb, og er således ikke spesielle favoritter, men likevel; jeg kommer aldri til å glemme mine første møter (fra tribuneplass) med Paul Ince og Joe Cole.
De er, og blir enn så lenge, for meg de to jeg har blitt mest ”satt ut” av gjennom årenes løp. Og de slo ned som lydnedslag i meg med sine ferdigheter og sin ekstreme selvtillit allerede som pur unge. Kanskje ikke så overraskende at de begge kommer fra samme juniorakademi i det østlige London.
Jeg så Ince første gang i spill for West Hams reservelag som 17-åring, og tenkte umiddelbart på hvordan denne tynne guttungen skulle kunne dominere engelsk ligafotball med noen ekstra år og kilo på baken. Måten han satte dagsorden og bestemte spillet ute på Upton Park-gresset den kvelden ga meg hakeslepp de luxe. Det var en selvfølgelighet over alt han foretok seg som tilsa at reserveligaspill ikke kom til å bli en vane for ham.
At det tok enda nesten et par år før han for alvor fikk slippe til blant de store gutta, er fremdeles et lite mysterium for meg. Men manager John Lyall hadde visst om guttungen i fem år allerede, mens han overrumplet meg fullstendig. Lyall visste nok best, for det ble som kjent en brukbar utøver av Ilford-gutten.
Ryktene hadde gått betraktelig lenger om en kortvokst guttunge ved navn Joseph John Cole da jeg fikk se ham ringside for første gang, halvannet tiår senere. En offensiv, kreativ midtbanespiller som dessuten ikke så ut til å kunne stoppe å score mål. Han hadde skutt i senk, driblet og satt for tidlig grå hår i hodene på alt som hadde kommet i hans vei så langt, ble det sagt.
De hadde rett! Det tok akkurat 39 sekunder å fastslå det for egen del. De trofaste kledd i Claret & Blue var slett ikke helt fornøyd med sin lille juvel. – En høyst ordinær kamp fra guttungen i dag, mente de. Selv hadde jeg sett en sjelden vare – en ballvirtuos med spilleglede, fantasi og selvsikkerhet i fullt monn i en alder av 17!
Etter år med skadeavbrekk, innbytterbenk-tilværelse og sporadiske innhopp, gleder Joe Cole seg nå til å sette et mer permanent preg på Liverpool og Premier League. Han gleder seg like mye nå – etter 56 landskamper, tre ligamesterskap, to FA-cupseirer, ditto ligacuptriumfer og en Champions League-finale – som da han debuterte for The Hammers.
Han er rett og slett like umulig å få av treningsfeltet nå som da. Det tror jeg Anfield-folket skal få merke, og glede seg over fremover. Det blir Coleplay på fast forward!
| 
